Nynorskordboka
indikativ
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein indikativ | indikativen | indikativar | indikativane |
Opphav
av latin (modus) indicativus, av indicare; jamfør indikereTyding og bruk
- i grammatikk: modus (1) som uttrykkjer at ei ytring skal tolkast som ei konstaterande eller forteljande utsegn eller som eit direkte spørsmål; jamfør imperativ (1 og konjunktiv
Døme
- ‘syklar’ og ‘handla’ er verb i indikativ;
- verbet står i indikativ
- verb som er bøygd i indikativ (1)