Avansert søk

42 treff

Bokmålsordboka 42 oppslagsord

sparke

verb

Opphav

norrønt sparka

Betydning og bruk

  1. støte til med foten;
    spenne
    Eksempel
    • sparke noen på leggen;
    • hun sparket etter angriperen;
    • sparke til en ball;
    • de sparker fotball i friminuttene;
    • hesten sparket bakut
  2. gi avskjed på kort varsel;
    gi sparken
    Eksempel
    • sjefen sparket ham på dagen

Faste uttrykk

  • gå den veien høna sparker
    gå den gale veien, gå ut i elendigheten
  • sparke bein under
    prøve å ødelegge en sjanse
  • sparke fra
    skyve (kraftig) fra med foten
  • sparke fra seg
    gjøre motstand
    • sparke fra seg og bryte seg løs
  • sparke imot
    sette seg til motverge

prikke inn

Betydning og bruk

Se: prikke
  1. markere på kupong eller lignende
    Eksempel
    • prikke inn de riktige tallene
  2. få til å passe;
    tilpasse
    Eksempel
    • prikke inn formen til OL
  3. i ballspill: sparke, sende inn i mål
    Eksempel
    • prikke inn ballen

drive seg

Betydning og bruk

Se: drive
  1. presse seg selv til å gjennomføre;
    arbeide hardt
    Eksempel
    • de driver seg selv til døde;
    • jeg drev meg selv stadig videre
  2. flytte seg framover ved å sparke, presse eller dytte fra bakken eller annet underlag
    Eksempel
    • de drev seg fram over isen

dryle til

Betydning og bruk

slå eller sparke hardt;
Se: dryle
Eksempel
  • det var like før vi drylte til hverandre i trynet;
  • dryle til ballen

sparke fra

Betydning og bruk

skyve (kraftig) fra med foten;
Se: sparke

sparke imot

Betydning og bruk

sette seg til motverge;
Se: sparke

sparke fra seg

Betydning og bruk

gjøre motstand;
Se: sparke
Eksempel
  • sparke fra seg og bryte seg løs

sparke bein under

Betydning og bruk

prøve å ødelegge en sjanse;
Se: sparke

ta på sparket

Betydning og bruk

Se: spark
  1. sparke direkte videre
    Eksempel
    • ta ballen på sparket
  2. prøve å mestre (noe) uten forberedelse, eller uten å nøle
    Eksempel
    • hen tok utfordringen på sparket

sparkstøtting

substantiv hankjønn

Opphav

etter svensk, etterleddet av støtt ‘stutt, kort’

Betydning og bruk

kjelkelignende framkomstmiddel som har sete og lange meier, og som en driver fram ved å sparke fra med en fot mot bakken;