Avansert søk

11 treff

Bokmålsordboka 7 oppslagsord

klenge 1

verb

Opphav

av tysk klengen, opprinnelig ‘få til å springe ut med en klingende lyd’

Betydning og bruk

tørke kongler for å få dem til å slippe frøene

klenge 2

verb

Opphav

jamfør norrønt klengjast ‘klenge seg inn på '

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • klenge seg til noe
  2. være innpåsliten eller påtrengende
    Eksempel
    • klenge seg innpå noen

klynge 2

verb

Opphav

beslektet med klunger og klenge (2

Betydning og bruk

holde seg tett inntil noe eller noen;
Eksempel
  • klynge seg til noe;
  • folkene klynget seg sammen

Faste uttrykk

  • klynge opp
    henrette ved henging
    • klynge opp forbrytere i nærmeste tre

klenging 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt klenging; jamfør klenge (2

Betydning og bruk

  1. det at noe fester seg
  2. det å være innpåsliten eller påtrengende

klunger

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt klungr; beslektet med klenge (2 og klynge (2

Betydning og bruk

tornete busk eller kratt, ofte steinnype

klamre

verb

Opphav

av tysk klammern; beslektet med klam

Betydning og bruk

gripe tett om;
klenge seg til
Eksempel
  • de klarte å klamre seg fast til båtripa;
  • klamre seg til et håp

klenging 2

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

jamfør klenge (1

Betydning og bruk

det å tørke kongler så de slepper frøene

Nynorskordboka 4 oppslagsord

klengje 2, klenge 2

klengja, klenga

verb

Opphav

jamfør norrønt klengjast ‘klengje seg inn på’

Tyding og bruk

  1. feste seg, hengje seg fast;
    klamre seg fast;
  2. vere innpåsliten
    Døme
    • klengje seg innpå nokon

klengje 3, klenge 3

klengja, klenga

verb

Opphav

av tysk klengen, opphavleg ‘få til å springe ut med ein klingande lyd’

Tyding og bruk

tørke kongler så dei slepper frøa
Døme
  • klengje ut frøet

klengje 1, klenge 1

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

klengen person

klengen

adjektiv

Tyding og bruk

  1. som lett klengjer seg fast
  2. om person: innpåsliten