Avansert søk

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

substantiv hankjønn

gjennom tysk; fra sanskrit arya ‘høybåren’

om historiske forhold: person i India eller Iran som talte et indoeuropeisk språk
i nazistisk språkbruk: person av nordisk opphav

substantiv hankjønn

gjennom italiensk aria ‘luft, utseende, arie’, fra gresk aer ‘luft’; beslektet med air

sangstykke for solostemme med tonefølge fra orkester, særlig i opera

adjektiv

fra latin, av obligare ‘forplikte’

forpliktet, foreskrevet, etter skikk og bruk
Eksempel
- obligate former
i musikk, om instrumentalstemme: som ikke kan utelates
Eksempel
- arier med obligat fiolin

adjektiv

fra tysk; jamfør arier

som gjelder ariere