tunge 1
substantiv hokjønn
Opphav
norrønt tunga f; samanheng med latin lingua ‘tunge, språk’Tyding og bruk
- beinlaust, muskuløst organ i munnhola hos menneske og dyr
Døme
- sleikje med tunga;
- kjenne etter med tunga
- tunge (1, 1) som talereiskap
Døme
- eg vil ikkje ta ordet på tunga;
- ha skarp tunge;
- tøyme tunga si
- noko som liknar ei tunge (1, 1)
Døme
- breen endar i ei tunge nedover dalen;
- kjolen hadde tunger i halslinninga;
- tunge i ein pens;
- tunga i kilenota
- som etterledd i ord som
- bretunge
- eldtunge
- landtunge
- tiriltunge
Faste uttrykk
- bite seg i tungauttrykk for anger med det same ein har sagt noko
- eg kunne ha bite meg i tunga
- dansk tungefellesnemning på dansk, norsk, svensk og islandsk språk i mellomalderen
- ha på tunganesten hugse (noko), skulle til å seie (noko)
- eg har det på tunga
- halde tann for tungeteie
- lære seg å halde tann for tunge
- halde tunga beint i munnenkonsentrere seg for å halde jamvekta, passe på at alt går rett føre seg
- rette tungestrekkje ut tunga som uttrykk for vanvørdnad eller hovmod
- tale i tungerunder religiøs ekstase: tale, lydar eller eit framand språk som må tolkast for tilhøyrarane
- tale med to tungerseie snart det eine, snart det andre;
seie motstridande ting - tunga på vektskåladet som kan avgjere ei sak
- han røysta nei og vart tunga på vektskåla
- vonde tungerfolk som sladrar og vil sverte ein