Avansert søk

Nynorskordboka 2 oppslagsord

veive

veiva

verb

Opphav

norrønt veifa

Tyding og bruk

føre noko i boge;

svinge (1), veifte

Døme

veive med armane;
gå og veive med ein kniv

veiv

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt veif ‘framlabb på sel’; av veive

Tyding og bruk

handtak til å dreie noko rundt med;
sveiv (1
(rettvinkla) utbøying på veivaksling