Avansert søk

92 treff

Bokmålsordboka 92 oppslagsord

myndighet

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • opptre med myndighet;
    • ha myndighet til å gjøre noe;
    • hvem har den avgjørende myndighet?
    • bevilgende og lovgivende myndighet;
    • det har du ingen myndighet til
  2. i flertall: styresmakt;
    offentlig instans;
    Eksempel
    • her må myndighetene ta ansvar!
    • de kommunale myndigheter

suverenitet

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • landet har nylig fått full suverenitet
  2. rett til å utøve myndighet over et område eller et folk;
    Eksempel
    • Svalbard-traktaten gav Norge suverenitet over Svalbard
  3. overlegenhet, mesterskap (1)
    Eksempel
    • denne boka viser forfatterens suverenitet

autoritativ

adjektiv

Uttale

æutoˊritativ

Opphav

fra latin; jamfør autoritet

Betydning og bruk

som har myndighet, vekt;
Eksempel
  • autoritative kilder;
  • autoritativt hold

bemyndige

verb

Uttale

bemynˊdige

Opphav

av myndig

Betydning og bruk

gi myndighet, fullmakt
Eksempel
  • bemyndige styret til å avgjøre saken

ekspropriant

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

offentlig myndighet som eksproprierer

utlegg

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

  1. beløp som betales;
    Eksempel
    • et utlegg på 50 kroner til reparasjoner
  2. i jus: panterett som kommer etter vedtak av offentlig myndighet (og ikke etter tosidig, privat avtale) og blant annet kan være grunnlag for utpanting
    Eksempel
    • ta utlegg i gården

undergrunnsvirksomhet

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

skjult (og ulovlig) virksomhet som tjener til å svekke en myndighet
Eksempel
  • en del av motstandskampen var tuftet på undergrunnsvirksomhet

undergravingsvirksomhet

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

virksomhet som har til hensikt å svekke noe eller noen, ofte den regjerende myndighet
Eksempel
  • bli straffet for omfattende undergravingsvirksomhet

skipskaptein

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person som har høyeste myndighet og ansvaret om bord i et skip (2, 1);

skipsfører

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person som har den høyeste myndighet og ansvaret om bord i et fartøy;