Avansert søk

10 treff

Bokmålsordboka 10 oppslagsord

endelsesvokal, endingsvokal

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. vokal (1 i siste delen av et ord

utlydsvokal

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

vokal (1 som står i utlyd (2)

lyd 1

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt hljóð ‘påhør(ing), stillhet, det å tie’

Betydning og bruk

  1. vibrasjoner som påvirker høreorganene;
    Eksempel
    • en raslende lyd;
    • høre lyden av stemmer;
    • fly som går fortere enn lyden;
    • han fikk ikke fram en lyd
  2. anledning til å bli hørt;
  3. brukt som etterledd i sammensetninger som betegner en språklyds plassering;
    i ord som framlyd, innlyd og utlyd

Faste uttrykk

  • gi lyd
    si noe for å fortelle hvem eller hvor en er
  • gi lyd fra seg
    la høre fra seg
    • de har ikke gitt lyd fra seg etter at de flyttet
  • ikke ørens lyd å få
    ikke mulig å høre noe på grunn av mye bakgrunnsstøy
    • det var ikke ørens lyd å få i pausen på konserten
  • pipa får en annen lyd
    si noe annet enn før;
    bli føyelig;
    gjøre kuvending
  • slå til lyd for
    1. banke på noe for å gjøre folk oppmerksomme
    2. prøve å vekke interesse for noe;
      gjøre framlegg om noe

utlydende

adjektiv

Betydning og bruk

som står i utlyd (2)
Eksempel
  • en utlydende ‘r’

utlyd

substantiv hankjønn

Opphav

etter tysk Auslaut

Betydning og bruk

  1. siste lyd i et ord
    Eksempel
    • ordet hadde tidligere en vokal som utlyd
  2. stilling som siste lyd i et ord
    Eksempel
    • i ‘stor’ står ‘r’ i utlyd

utlyde

verb

Betydning og bruk

ha som utlyd
Eksempel
  • ‘stor’ utlyder på ‘r’

endevokal

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

innlyd

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: (stilling til) lyd inne i et ord;
til forskjell fra framlyd og utlyd
Eksempel
  • i ordet ‘sage’ står a og g i innlyd;
  • uttalen av innlyden i ‘kott’

framlyd, fremlyd

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: (stilling til) lyd først i et ord;
jamfør innlyd og utlyd
Eksempel
  • ‘k’ i framlyd blir aspirert

apokope

substantiv hankjønn

Uttale

apokoˋpe eller  apoˊkope

Opphav

fra gresk ‘borthogging’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: bortfall av vokal (1 eller stavelse i utlyd
Eksempel
  • når en sier ‘å kast’ i stedet for ‘å kaste’, er det apokope