Nynorskordboka
sløkkje, sløkke 2
sløkkja, sløkka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sløkkaå sløkke | sløkker | sløkte | har sløkt | sløkk! |
| å sløkkjaå sløkkje | sløkkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sløkt + substantiv | sløkt + substantiv | den/det sløkte + substantiv | sløkte + substantiv | sløkkande |
| sløkkjande | ||||
Opphav
norrønt sløkkva, slekkjaTyding og bruk
- få til å slokne (1)
Døme
- sløkkje lyset;
- han sløkkjer lampa;
- dei har sløkt bålet;
- det var mørkt og sløkt i huset
- gjere til inkjes;ta bort
Døme
- sløkkje alle håp
- brukt som adjektiv: utan liv og glans
Døme
- med tomme og sløkte auge
Døme
- sløkkje tørsten;
- sløkkje sorgene sine