Bokmålsordboka
rugge 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rugge | rugger | rugga | har rugga | rugg! |
| rugget | har rugget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rugga + substantiv | rugga + substantiv | den/det rugga + substantiv | rugga + substantiv | ruggende |
| rugget + substantiv | rugget + substantiv | den/det ruggede + substantiv | ruggede + substantiv | |
| den/det ruggete + substantiv | ruggete + substantiv | |||
Opphav
norrønt ruggaBetydning og bruk
Eksempel
- rugge en stein
- gå med voggende gange
Eksempel
- han rugget oppover bakken
- i presens partisipp:
- komme ruggende