Bokmålsordboka
grunne 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunne | grunner | grunna | har grunna | grunn! |
| grunnet | har grunnet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grunna + substantiv | grunna + substantiv | den/det grunna + substantiv | grunna + substantiv | grunnende |
| grunnet + substantiv | grunnet + substantiv | den/det grunnede + substantiv | grunnede + substantiv | |
| den/det grunnete + substantiv | grunnete + substantiv | |||
Opphav
av grunn (1Betydning og bruk
- bygge, basere
Eksempel
- skepsisen er grunnet på frykt;
- grunnet oppussing vil forretningen være stengt inntil videre
- overstryke en flate med grunning (1, 2) for å klargjøre for maling;gi grunnstrøk med maling
Eksempel
- grunne huset
Eksempel
- grunne et rike
Faste uttrykk
- grunne seg påha som årsak eller forutsetning;
bygge på, basere seg på- konklusjonen grunner seg på feiltolkninger