Bokmålsordboka
indikere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å indikere | indikerer | indikerte | har indikert | indiker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| indikert + substantiv | indikert + substantiv | den/det indikerte + substantiv | indikerte + substantiv | indikerende |
Opphav
av latin indicare ‘melde, vise’Betydning og bruk
- tyde på;
Eksempel
- prøvene indikerer at det fins olje og gass i området
- måle ved hjelp av indikator (2)