Bokmålsordboka
hjemsøke, heimsøke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å heimsøke | heimsøker | heimsøkte | har heimsøkt | heimsøk! |
| å hjemsøke | hjemsøker | hjemsøkte | har hjemsøkt | hjemsøk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| heimsøkt + substantiv | heimsøkt + substantiv | den/det heimsøkte + substantiv | heimsøkte + substantiv | heimsøkende |
| hjemsøkt + substantiv | hjemsøkt + substantiv | den/det hjemsøkte + substantiv | hjemsøkte + substantiv | hjemsøkende |
Betydning og bruk
- straffe eller prøve med ulykke, motgang eller lignende
Eksempel
- fedrenes synder hjemsøkes på barna
- om spøkelse, ånd eller lignende: oppsøke en person eller et sted, særlig for å plage eller hevne seg
Eksempel
- familien ble hjemsøkt av onde ånder;
- han ble hjemsøkt av sin døde fars gjenferd
- brukt som adjektiv
- et hjemsøkt hus