Bokmålsordboka
plage 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å plage | plager | plaga | har plaga | plag! |
| plagde | har plagd | |||
| plaget | har plaget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| plaga + substantiv | plaga + substantiv | den/det plaga + substantiv | plaga + substantiv | plagende |
| plagd + substantiv | plagd + substantiv | den/det plagde + substantiv | plagde + substantiv | |
| plaget + substantiv | plaget + substantiv | den/det plagede + substantiv | plagede + substantiv | |
| den/det plagete + substantiv | plagete + substantiv | |||
Opphav
norrønt plága, gjennom lavtysk; fra latinBetydning og bruk
Eksempel
- varmen plager meg;
- være plaget av sykdom
Faste uttrykk
- plage livet av noenvære til stor sjenanse for noen
- kritikerne plager livet av henne