skaut
substantiv inkjekjønn
Opphav
norrønt skaut, samanheng med skyte; eigenleg ‘noko som skyt fram’Tyding og bruk
- hjørne på segl saman med tauet som høyrer til
Døme
- sitje med skaut og vol
- tørkle brukt som hovudplagg av kvinner
- hos dyr, særleg storfe: teikning øvst i panna og på issen