heimsøkje, heimsøke
heimsøkja, heimsøka
verb
Opphav
norrønt heimsǿkja ‘vitje’Tyding og bruk
- straffe eller prøve med ulykke, motgang eller liknande
Døme
- Gud vil heimsøkje dei for syndene deira
- om spøkjelse, ånd eller liknande: oppsøkje ein person eller ein stad, særleg for å plage eller hemne seg
Døme
- bli heimsøkt av ei vond ånd;
- ho blir stadig heimsøkt av sin avlidne bror
- brukt som adjektiv
- heimsøkte hus