Gå til hovedinnhold
Tilgjengelighet
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Enkelt søk
Om avansert søk
Ett treff

Nynorskordboka 9 oppslagsord

dille 2

dilla

verb

Opphav

av dalle

Tyding og bruk

  1. lee på;
    riste
    Døme
    • lammet dillar med rova
  2. drive med meiningslause syslar;
    rote omkring;
    surre, tulle, tøyse
    Døme
    • dille rundt utan evne til å prioritere
Artikkelside

dille 1

substantiv hokjønn

Opphav

av delirium; påverka av dille (2

Tyding og bruk

  1. fenomen som mange blir svært opptekne av i ein periode
    Døme
    • rockeringen vart ei dille;
    • lure på kva trendar og diller som vil prege neste år
  2. i bunden form eintal: det å vere svært oppteken av éin aktivitet eller eitt fenomen;
    Døme
    • ha dilla på gamle bilar;
    • ho fekk eit akvarium og har fått heilt dilla
Artikkelside

bildille

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

overdriven interesse for bilar;
Døme
  • ein unggut som har bildilla
Artikkelside

dalle

dalla

verb

Opphav

jamfør islandsk dalla ‘blafre’; samanheng med dille (2

Tyding og bruk

vimse, dilte
Døme
  • gå her å dalle;
  • han dalla seg ikkje til å hente lensmannen

Faste uttrykk

  • dille og dalle
    gjere noko for moro skuld;
    fjase
Artikkelside

ridle

ridla

verb

Opphav

jamfør færøysk ridla ‘vri, riste’; samanheng med norrønt og islandsk ríða ‘vri, svinge’

Tyding og bruk

vrikke, dille, riste
Døme
  • sauen ridlar på rumpa
Artikkelside

dill 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

av dille (2

Tyding og bruk

tull og tøys;
unyttig staffasje
Døme
  • dette er berre dill!
  • møblar med reine linjer utan dill
Artikkelside

dilte

dilta

verb

Opphav

av dille (2 og dalte

Tyding og bruk

  1. småspringe jamt og roleg
    Døme
    • reven kom diltande
  2. følgje viljelaust etter nokon;
    la seg føre med
    Døme
    • ungen dilta med mor si;
    • ho dilta etter storebroren sin;
    • Noreg kjem diltande etter dei andre nordiske landa
Artikkelside

dildre

dildra

verb

Opphav

samanheng med dille (2

Tyding og bruk

Døme
  • dildre på hendene
Artikkelside

mani

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom tysk eller fransk; frå gresk mania ‘raseri’

Tyding og bruk

  1. i psykiatri: oppspilt sinnsstemning med sterk sjølvkjensle og verketrong
  2. sterk, einsidig lyst eller interesse;
    Døme
    • ha mani for motorsyklar;
    • kortspel kan bli ein rein mani
Artikkelside