Avansert søk

11 treff

Nynorskordboka 11 oppslagsord

vegre

vegra

verb

Opphav

frå lågtysk; samanheng med norrønt vega ‘kjempe, drepe’

Tyding og bruk

i uttrykk
Døme
  • vegre seg for å be om hjelp;
  • vegre seg for å bli formann

Faste uttrykk

  • vegre seg
    stille seg avvisande;
    vere negativ;
    kvi seg
    • han vegrar seg for å be om hjelp;
    • eg vil vegre meg for å stille til attval

skugge 3

skugga

verb

Opphav

frå svensk

Faste uttrykk

  • skugge bana
    trekkje seg bort
    • dei har skugga bana i kontroversielle saker
  • skugge unna
    unndra seg;
    vegre seg
    • han var ikkje den som skugga unna ein kamp

betakke

betakka

verb

Uttale

betakˊke

Opphav

frå bokmål; av tysk (sich) bedanken

Faste uttrykk

  • betakke seg
    vegre seg;
    seie nei (takk)
    • betakke seg for noko

unnslå

verb

Opphav

frå lågtysk, opphavleg ‘slå laus’

Faste uttrykk

  • unnslå seg
    seie nei, vegre seg, avslå;
    be seg friteken
    • ho ville ikkje unnslå seg da ho vart beden om det

unnslå seg

Tyding og bruk

seie nei, vegre seg, avslå;
be seg friteken;
Sjå: unnslå
Døme
  • ho ville ikkje unnslå seg da ho vart beden om det

skugge unna

Tyding og bruk

unndra seg;
vegre seg;
Sjå: skugge
Døme
  • han var ikkje den som skugga unna ein kamp

betakke seg

Tyding og bruk

vegre seg;
seie nei (takk);
Sjå: betakke
Døme
  • betakke seg for noko

vegre seg

Tyding og bruk

kvi seg for; setje seg imot; nekte, avslå;
Sjå: vegre

vegring

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

det å vegre seg
Døme
  • ta på seg vervet etter lang vegring

uvegerleg

adverb

Opphav

etter tysk unweigerlich; av vegre eigenleg ‘som ein ikkje kan vegre seg mot’

Tyding og bruk

som ei klar følgje;
heilt klart, absolutt, nødvendigvis
Døme
  • inflasjonen fører uvegerleg til meir arbeidsløyse