Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
66 treff

Nynorskordboka 66 oppslagsord

kristne

kristna

verb

Opphav

norrønt kristna, av gammalengelsk cristnian; jamfør kristen (2

Tyding og bruk

  1. gjere kristen;
    omvende til kristendomen
    Døme
    • Olav den heilage kristna Noreg
Artikkelside

kristen 1

substantiv hankjønn

Opphav

av kristen (2

Tyding og bruk

kristen person
Døme
  • leve som ein kristen
Artikkelside

kristen 2

adjektiv

Opphav

norrønt kristinn, gjennom gammalengelsk, frå latin christianus; av gresk Khristos ‘den salva, Kristus’

Tyding og bruk

  1. som vedkjenner seg til kristendomen;
    som vil leve etter Kristi lære
    Døme
    • bli kristen;
    • ein kristen nasjon;
    • eit kriste menneske;
    • vere personleg kristen
  2. som gjeld kristendomen og dei kristne
    Døme
    • den kristne læra;
    • ein kristen skikk

Faste uttrykk

  • i kristen tid
    i tida etter at kristendomen vart innført
  • kristen jord
    vigd jord
Artikkelside

skirsle 2

skirsla

verb

Tyding og bruk

Artikkelside

sedskap

substantiv inkjekjønn eller hankjønn

Opphav

av sed og -skap (1

Tyding og bruk

  1. sett av normer og verdiar særleg knytta til seksualmoral;
    Døme
    • dei kristne tankane om sedskap og ekteskap
  2. samnemning for seksualbrotsverk
Artikkelside

økumenisk

adjektiv

Opphav

av gresk oikoumenikos ‘verdsfemnande’; jamfør økumene

Tyding og bruk

som gjeld samarbeid mellom dei kristne kyrkjesamfunna;

Faste uttrykk

  • den økumeniske patriarken
    patriarken av Konstantinopel
  • økumenisk rørsle
    rørsle som freistar å samle dei kristne kyrkjesamfunna om det dei har felles
Artikkelside

teosofi

substantiv hankjønn

Opphav

av teo- og -sofi

Tyding og bruk

panteistisk tankeretning (bygd på buddhistiske og kristne tankar)
Artikkelside

tankekross

substantiv hankjønn

tankekors

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

tanke (1, 3) som ikkje så lett lèt seg sameine med fornufta
Døme
  • skuldlaus liding er ein tankekross for mange kristne
Artikkelside

ven 1, venn

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt vinr, samanheng med latin venus ‘venleik’; jamfør Venus romersk kjærleiksgudinne

Tyding og bruk

  1. person ein har godhug for;
    særs god kjenning
    Døme
    • barndomsven;
    • omgangsven;
    • ein god ven;
    • ha mange vener;
    • vere (ein) god ven med, til nokon;
    • møte slekt og vener;
    • bli, gjere seg, halde seg til vens med nokon;
    • bli vener igjen etter ei usemje;
    • skilje mellom ven og fiende
    • i tiltale:
      • god dag, gamle ven!
    • i tiltale, særleg til ektemake eller barn:
      • den går ikkje, venen min
  2. Døme
    • få seg ein ny ven
  3. særleg i religiøst mål: medlem i visse kristne trussamfunn
    Døme
  4. i litterært mål: elskar (3), dyrkar
    Døme
    • barneven;
    • bokven;
    • ein sann ven av gode historier
Artikkelside

vedkjenne

vedkjenna

verb

Opphav

av ved (2 og kjenne (2

Tyding og bruk

stå ved ansvaret sitt for noko;
innrømme
Døme
  • vedkjenne syndene sine;
  • dei vedkjenner at det er eit stort ansvar å oppdra barn

Faste uttrykk

  • vedkjenne seg
    • vere ved;
      innrømme;
      vedgå (1)
      • vedkjenner seg at dei stundom gjer feil
    • kjennast ved som sin;
      erklære at ein er knytt til
      • vedkjenne seg opphavet sitt;
      • vedkjenne seg den kristne læra
Artikkelside
Side 1 av 7