Avansert søk

29 treff

Nynorskordboka 29 oppslagsord

konsonant

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin , av consonare ‘klinge saman’

Tyding og bruk

språklyd som blir danna når luftstraumen i munnhola blir stoppa eller hindra;
til skilnad frå vokal (1
Døme
  • klanglaus konsonant;
  • vokalar og konsonantar

anti-

prefiks

Opphav

frå gresk anti ‘mot’, brukt framfor konsonant; jamfør ant-

Tyding og bruk

prefiks (1) som viser at noko verkar mot eller er imot etterleddet;

staving

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. del av eit ord som er bygd opp av ein kjerne (vokal eller stavingsberande konsonant) med moglege andre lydar framfor eller bak seg
    Døme
    • ordet ‘kaste’ er samansett av stavingane ‘kas’ og ‘te’
  2. minste teikn til ytring
    Døme
    • han har ikkje med ei staving sagt kva han meinte om saka

Faste uttrykk

  • lukka staving
    staving som endar på ein konsonant eller ei konsonantgruppe
  • open staving
    staving som endar på ein vokal

overlang

adjektiv

Tyding og bruk

uvanleg lang
Døme
  • ein overlang film

Faste uttrykk

  • overlang staving
    i språkvitskap: staving med både lang vokal og lang konsonant eller eit konsonantsamband

muljere

muljera

verb

Opphav

gjennom fransk mouiller ‘gjere blaut’, frå latin mollis ‘blaut, mjuk’; opphavleg ‘gjere mjuk’

Tyding og bruk

uttale ein konsonant med ein j-liknande biklang;

Faste uttrykk

enkel

adjektiv

Opphav

frå lågtysk ‘einaste’; samanheng med ein (2

Tyding og bruk

  1. som er av éi eining;
    Døme
    • enkle vindauge;
    • enkel vegg;
    • enkel tråd
  2. samansett av få delar;
    lite innfløkt;
    utan noko ekstra
    Døme
    • enkel reiskap;
    • ein enkel melodi;
    • enkel kost;
    • enkel oppbygnad;
    • ein enkel, men elegant kjole;
    • gjere det enkelt
    • brukt som adverb
      • stova er enkelt møblert
  3. Døme
    • ha enkle vanar;
    • leve eit enkelt liv;
    • dei er enkle folk
  4. lett å forstå, gjere eller bruke;
    Døme
    • ei enkel oppgåve;
    • dette er enkelt å svare på
    • brukt som substantiv
      • det er ofte det enklaste som er det beste

Faste uttrykk

dobbel, dobbelt

adjektiv

Opphav

gjennom lågtysk, frå fransk, opphavleg av latin duplus ‘tofalda, dobbelt så stor’; av duo ‘to’

Tyding og bruk

  1. samansett av to like eller liknande delar
    Døme
    • doble vindauge;
    • koffert med dobbel botn
    • brukt som adverb
      • brette arket dobbelt
  2. som kan tolkast på to måtar
    Døme
    • eit ord med dobbel tyding
  3. to gonger så mykje
    Døme
    • dobbel pris;
    • ha dobbel glede av noko
    • brukt som adverb
      • dobbelt så stor;
      • vere dobbelt tragisk
    • brukt som substantiv
      • auke talet til det doble
  4. brukt som etterledd i samansetningar der førsteleddet viser kor mange gonger noko er auka

Faste uttrykk

  • dobbel bestemming
    substantivfrase med både determinativ (1 (bestemmarord) og substantiv i bunden form
    • ‘dette landet’ har dobbel bestemming
  • dobbel bokføring
    • bokføring som går ut på å føre kvar post på to stader, både på debet- og kreditsida
    • i overført tyding: det å oppgje usanne rekneskapstal eller halde noko skjult
  • dobbel bunden form
  • dobbel konsonant
    to like konsonantar skrivne etter kvarandre;
    dobbelkonsonant
  • dobbel statsborgarskap
    statsborgarskap som gjev rettar og plikter i to land eller statar
  • dobbelt bokhald
    • bokføring som går ut på at kvar post blir ført to stader, både på debet- og kreditsida
    • i overført tyding: det å oppgje usanne regnskapstal eller halde noko skjult
  • dobbelt opp
    to gonger ei gjeven mengd
    • dei har dobbelt opp av alt
  • dobbelt tonelag
    tonem 2
    • ‘bonde’ har dobbelt tonelag
  • i dobbel forstand
    med to tydingar
    • korpset må i dobbel forstand vere med på notane
  • kome under dobbel eld
    • bli skoten på eller overfallen frå to kantar
    • i overført tyding: bli angripen eller få kritikk frå to kantar
  • sjå dobbelt
    ha to synsbilete av same omgjevnader

vokal 1

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin, substantivering av vocalis (littera) ‘klangfull (bokstav)’, av vox ‘røyst’

Tyding og bruk

stemd språklyd som ein lagar med artikulasjonsorgana når ein lèt luft strøyme meir eller mindre fritt ut gjennom munnen;
til skilnad frå konsonant
Døme
  • vokalane våre er a, e, i, o, u, y, æ, ø og å;
  • låge eller høge vokalar;
  • korte eller lange vokalar

supradental 1

substantiv hankjønn

Opphav

av supra- og dental (1

Tyding og bruk

i språkvitskap: konsonant som blir artikulert med fremste delen av tunga mot gommen;

enkel konsonant

Tyding og bruk

konsonantteikn som det ikkje er to etter einannan av;
til skilnad frå dobbel konsonant;
Sjå: enkel