horisont
substantiv hankjønn
Opphav
av latin horizon, genitiv horizontis, av gresk horizon ‘avgrensande’; samanheng med horosTyding og bruk
- rand der ein ser himmelen møte jorda i det fjerne;
Døme
- sola forsvann i horisonten;
- mørke skyer samlar seg i horisonten
- spennvidd av kunnskap, interesser, skjøn og liknande
Døme
- lesing av god litteratur utvidar horisonten
- i fagmål: storsirkel som blir laga ved skjering mellom eit horisontalplan på observasjonsstaden og himmelkula
Faste uttrykk
- ha ein snever horisontvere sneversynt, trongsynt, lite opplyst