Avansert søk

Nynorskordboka 4 oppslagsord

diss 1, Diss

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk

Tyding og bruk

tone som ligg eit halvt steg høgare enn d;

jamfør D (, 2)

disse 3

dissa

verb

Opphav

av engelsk dis, diss ‘ikkje respektere’

Tyding og bruk

snakke stygt om;

Døme

ikkje greitt å disse kollegaer;
å bli dissa for noko

diss-moll

substantiv hankjønn

Opphav

Tyding og bruk

toneart med diss ( til grunntone (1) og kryss (, 7) for f, c, g, d, a og e;

parallelltoneart til Fiss-dur

Fiss-dur

substantiv hankjønn

Opphav

Tyding og bruk

toneart med Fiss til grunntone (1) og kryss (, 7) for f, c, g, d, a og e;

parallelltoneart til diss-moll