Avansert søk

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

substantiv hankjønn

fra middelalderlatin, av renegare ‘fornekte’

person som fornekter troen sin;

overløper, sviker

substantiv hankjønn

etter navnet til Judas Iskariot, disippelen som forrådte Jesus

substantiv hankjønn

fåreˊder

fra lavtysk; beslektet med forråde

person som forråder noen;

substantiv hankjønn

av frisisk keltring ‘landstryker’, av keltern ‘skjelle’

banditt, skurk;

sviker;

bedrager