klokkar
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt klokkari, opphavleg ‘den som ringjer med kyrkjeklokka’, frå lågtysk etter; mellomalderlatinTyding og bruk
kyrkjeleg tilsett som hjelper presten
Faste uttrykk
- når det regnar på presten, så dryp det på klokkarennår ein har suksess, kjem det òg andre i nærleiken til gode