Nynorskordboka
tinge
tinga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tingaå tinge | tingar | tinga | har tinga | ting!tinga!tinge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| tinga + substantiv | tinga + substantiv | den/det tinga + substantiv | tinga + substantiv | tingande |
Opphav
norrønt þinga ‘halde ting, forhandle’; av ting (2Tyding og bruk
Faste uttrykk
- tinge påprøve å sikre seg med førebels avtale; prøve å sikre seg lov til