Nynorskordboka
tilkome 1, tilkomme 1
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei tilkome | tilkoma | tilkomer | tilkomene |
| ei tilkomme | tilkomma | tilkommer | tilkommene |
Opphav
norrønt tilkoma; av kome (1Tyding og bruk
det å kome til;
framkome (1–2)