Nynorskordboka
framkome, framkomme
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei framkome | framkoma | framkomer | framkomene |
| ei framkomme | framkomma | framkommer | framkommene |
Tyding og bruk
- det å kome seg fram;høve eller måte til å ta seg fram
Døme
- nyvegen lettar framkoma;
- føtene er einaste framkoma der
- det å kome fram til eit endemål
Døme
- avreise kl. 9, framkome kl. 15
- det å bli til;
Døme
- framkoma av nye skikkar