Nynorskordboka
slengje, slenge 2
slengja, slenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slengaå slenge | slenger | slengde | har slengt | sleng! |
| å slengjaå slengje | slengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| slengd + substantiv | slengt + substantiv | den/det slengde + substantiv | slengde + substantiv | slengande |
| slengjande | ||||
Opphav
norrønt sløngva, kanskje med, innverknad frå lågtysk slengen; eigenleg av slenge (1Tyding og bruk
- hive, kaste (på ein vørdlaus eller svivørdeleg måte)
- slenge jakka frå seg;
- slenge seg ned i ein stol;
- guten slengde seg om halsen på mor si;
- slenge seg over gjerdet
- sende (på slump)
- slenge eit skot etter noko(n);
- slenge sneiord etter nokon;
- slenge med armane
Faste uttrykk
- slenge drit tilseie noko nedsetjande til (nokon)
- slenge seg medtilfeldig følgje med (andre)