Nynorskordboka
skjøne, skjønne
skjøna, skjønna
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjønaå skjøne | skjønarskjøner | skjønte | har skjønt | skjøn! |
| skjønar | skjøna | har skjøna | skjøn!skjøna!skjøne! | |
| å skjønnaå skjønne | skjønnarskjønner | skjønte | har skjønt | skjønn! |
| skjønnar | skjønna | har skjønna | skjønn!skjønna!skjønne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skjønt + substantiv | skjønt + substantiv | den/det skjønte + substantiv | skjønte + substantiv | skjønande |
| skjøna + substantiv | skjøna + substantiv | den/det skjøna + substantiv | skjøna + substantiv | |
| skjønt + substantiv | skjønt + substantiv | den/det skjønte + substantiv | skjønte + substantiv | skjønnande |
| skjønna + substantiv | skjønna + substantiv | den/det skjønna + substantiv | skjønna + substantiv | |
Opphav
norrønt skynja; av skjønTyding og bruk
ha greie på;
forstå, innsjå
Døme
- skjøne samanhengen;
- ikkje skjøne eit ord;
- skjøne at noko er gale;
- dette går ikkje, skjønar du
Faste uttrykk
- ikkje skjøne bæretikkje forstå noko som helst
- elevane skjøna ikkje bæret då læraren forklarte likningar med to ukjende;
- dette skjønar eg ikkje bæret av
- skjøne på
- gjere seg opp ei meining om (noko)
- gje ei påskjøning
- skjøne på nokon for innsatsen
- skjøne seg påha innsikt i;
forstå seg på- han skjønar seg ikkje på politikk