Nynorskordboka
skjøn, skjønn 1
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit skjøn | skjønet | skjøn | skjøna |
| eit skjønn | skjønnet | skjønn | skjønna |
Opphav
norrønt skynTyding og bruk
- det å prøve eit omstridd forhold i rettslege former
- rettsforretning der ein tek opp og avgjer eit skjøn (2)
Døme
- halde offentleg skjøn;
- få noko avgjort ved skjøn
- kollektivt: medlemer av ein domstol eller ei nemnd som avgjer eit skjøn (3)