Nynorskordboka
skjendig
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| skjendig | skjendig | skjendige | skjendige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| skjendigare | skjendigast | skjendigaste |
Opphav
gjennom bokmål; frå lågtysk, av schande ‘skam’Tyding og bruk
Døme
- ei skjendig gjerning