Nynorskordboka
skjekke, skjekkje
skjekka, skjekkja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjekkaå skjekke | skjekker | skjekte | har skjekt | skjekk! |
| å skjekkjaå skjekkje | skjekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skjekt + substantiv | skjekt + substantiv | den/det skjekte + substantiv | skjekte + substantiv | skjekkande |
| skjekkjande | ||||
Opphav
norrønt skekkja; av skakkTyding og bruk
Døme
- skjekke ramma på sykkelen i samanstøyten;
- skjekke munnen – dra munnen til sida
- sjå skeivt