Nynorskordboka
signe
signa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å signaå signe | signar | signa | har signa | sign!signa!signe! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| signa + substantiv | signa + substantiv | den/det signa + substantiv | signa + substantiv | signande |
Opphav
norrønt signa, frå latin; same opphav som signereTyding og bruk
- gje lykke eller kraft;ynskje velsigning over
Døme
- Gud signe deg!
- signe maten;
- dei helser og signar arbeidet
- i folketru: verne eller lækje med magiske teikn og formlar
Døme
- ha ord på seg for både å kunne signe og setje vondt på folk
- om katolske forhold: gjere krossmerket over
Døme
- signe med vigslevatn