Nynorskordboka
ruge 2
ruga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rugaå ruge | rugar | ruga | har ruga | rug!ruga!ruge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ruga + substantiv | ruga + substantiv | den/det ruga + substantiv | ruga + substantiv | rugande |
Opphav
eigenleg ‘sitje samankropen’Tyding og bruk
- klekkje (ut), bre (2, 4)
Døme
- ruge (på) egga;
- ruge ut kyllingar;
- ruge ut ein listig plan
- liggje trykkjande (over)
Døme
- tunge skyer ruga over åsen
- vakte over
- ruge over pengane sine;
- ruge over, på ein løyndom