Nynorskordboka
krengje, krenge
krengja, krenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krengaå krenge | krenger | krengde | har krengt | kreng! |
| å krengjaå krengje | krengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| krengd + substantiv | krengt + substantiv | den/det krengde + substantiv | krengde + substantiv | krengande |
| krengjande | ||||
Opphav
av lågtysk krengen; samanheng med krank (2Tyding og bruk
- halle til sida
Døme
- båten krengde sterkt etter grunnstøytinga;
- bilen krengjer litt i svingane
Døme
- krengje foten mellom to steinar