Nynorskordboka
koiné, koine
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein koine | koineen | koinear | koineane |
| ein koiné | |||
| koinéen | koinéar | koinéane | |
Uttale
kå-ineˊOpphav
av gresk ‘felles’Tyding og bruk
- gresk administrasjonsspråk i hellenistisk tid, delvis også brukt i litteratur og danna tale
Døme
- Det nye testamentet vart skrive på koiné
- fellesspråk, fellesdialekt;jamfør lingua franca (2)