Nynorskordboka
kline
klina
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klinaå kline | kliner | klinte | har klint | klin! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| klint + substantiv | klint + substantiv | den/det klinte + substantiv | klinte + substantiv | klinande |
Opphav
norrønt klínaTyding og bruk
- stryke over med noko vått eller feitt;
Døme
- kline blekk utover arket;
- kline lefse;
- kline på noko måling;
- kline seg ut
- klemme (2, 3), presse (2, 3) i ei viss retning
Døme
- kline seg inn til veggen
Døme
- kysse og kline