Nynorskordboka
smeikje, smeike
smeikja, smeika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å smeikaå smeike | smeiker | smeikte | har smeikt | smeik! |
| å smeikjaå smeikje | smeikjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| smeikt + substantiv | smeikt + substantiv | den/det smeikte + substantiv | smeikte + substantiv | smeikande |
| smeikjande | ||||
Opphav
kanskje lågtysk smeken, eigenleg ‘stryke’Tyding og bruk
- kjæle med, klappe, stryke;
- gje altfor stor eller ufortent ros enda ein veit betre;gjere seg gild og tillokkande for å tekkjast einkvan
Døme
- smeike og sleikje