Nynorskordboka
harme 2
harma
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å harmaå harme | harmar | harma | har harma | harm!harma!harme! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| harma + substantiv | harma + substantiv | den/det harma + substantiv | harma + substantiv | harmande |
Opphav
norrønt harmaTyding og bruk
- gjere arg, vreid eller sint;
Døme
- det harma han at han ikkje fekk viljen sin
- gjere sorgfull;krenkje
Døme
- harme nokon
Faste uttrykk
- harme segbli harm;
ergre seg