Nynorskordboka
appellere
appellera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å appelleraå appellere | appellerer | appellerte | har appellert | appeller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| appellert + substantiv | appellert + substantiv | den/det appellerte + substantiv | appellerte + substantiv | appellerande |
Uttale
apeleˊreOpphav
frå latin ‘kalle, tiltale’, av ad ‘til’ og pellere ‘drive’Tyding og bruk
- vende seg til nokon med oppmoding, bøn om medhald
Døme
- appellere til alle gode krefter
- ha appell (2)
Døme
- talen appellerte til alle;
- appellere til kjenslene
- i jus: anke (2, 4);jamfør appell (3)
Døme
- appellere til retten