Nynorskordboka
turfølgje, turfølge, turfylgje
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit turfølge | turfølget | turfølge | turfølga |
| eit turfølgje | turfølgjet | turfølgje | turfølgja |
| eit turfylgje | turfylgjet | turfylgje | turfylgja |
Tyding og bruk
gruppe som går eller reiser på ein (lengre) tur (1, 2) saman
Døme
- eit turfølgje på åtte personar;
- mannen kom vekk frå turfølgjet sitt