Nynorskordboka
dubbe 1
dubba
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å dubbaå dubbe | dubbar | dubba | har dubba | dubb!dubba!dubbe! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
dubba + substantiv | dubba + substantiv | den/det dubba + substantiv | dubba + substantiv | dubbande |
Opphav
av duveTyding og bruk
- duppe (2, 2) med hovudet
Døme
- sitje og dubbe
- ta seg ein kort blund, duppe (2, 3);
Døme
- ho heldt på å dubbe av att