Bokmålsordboka
vankant
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en vankant | vankanten | vankanter | vankantene |
Opphav
fra lavtysk; av van-Betydning og bruk
rundet (og barket) kant, side på skurlast
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en vankant | vankanten | vankanter | vankantene |