Bokmålsordboka
utbryter
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en utbryter | utbryteren | utbrytere | utbryterne |
Betydning og bruk
- person som bryter seg ut fra et sted, for eksempel fengsel eller annen lukket institusjon
- person som bryter ut av parti, forening eller lignende, ofte for å lage en ny gruppering
- idrettsutøver som rykker fra hovedfeltet;jamfør brudd (4) og utbrudd (3)