Bokmålsordboka
undre 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å undre | undrer | undra | har undra | undr!undre! |
| undret | har undret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| undra + substantiv | undra + substantiv | den/det undra + substantiv | undra + substantiv | undrende |
| undret + substantiv | undret + substantiv | den/det undrede + substantiv | undrede + substantiv | |
| den/det undrete + substantiv | undrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt undra; beslektet med under (1Betydning og bruk
- gjøre forundret
Eksempel
- det skulle ikke undre meg om du ble syk
- tenke spent over, fundere, undres (1)
Eksempel
- han undret på hva som ville skje
- ofte refleksivt:
- hun undret seg på om de ville komme
- refleksivt: være forundret, undres (2)
Eksempel
- de undrer seg over fenomenet