Bokmålsordboka
turnus
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en turnus | turnusen | turnuser | turnusene |
Opphav
fra middelalderlatin; beslektet med tur (1Betydning og bruk
fast rekkefølge, regelmessig veksling, for eksempel i arbeidstid eller plikter
Eksempel
- arbeide turnus