Bokmålsordboka
tur 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tur | turen | turer | turene |
Opphav
gjennom fransk; fra gresk tornos ‘sirkel’Betydning og bruk
- plass i rekkefølge
Eksempel
- passe sin tur i køen;
- stå for tur;
- gå etter tur
- kortere eller lengre reise, ferd, utflukt
Eksempel
- ta en tur til byen, til fjells, utenlands;
- gå på tur;
- tur-retur eller tur og retur – fram og tilbake;
- bytur, fottur, skitur, utenlandstur
Eksempel
- komme i tur med noe;
- komme ut av tur med noe
- avgrenset del av dans
Eksempel
- lære alle turene i reinlender
Faste uttrykk
- i sin turpå et visst tidspunkt
- i tur og ordeni rekkefølge;
etter hverandre- problemene kom i tur og orden