Bokmålsordboka
bifalle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bifalle | bifaller | bifalt | har bifalt | bifall! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| bifalt + substantiv | bifalt + substantiv | den/det bifalte + substantiv | bifalte + substantiv | bifallende |
Opphav
av lavtysk vallen ‘falle tett ved, slutte seg til’Betydning og bruk
Eksempel
- en slik framgangsmåte kan vi ikke bifalle;
- hun nikket bifallende