Bokmålsordboka
sprinte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprinte | sprinter | sprinta | har sprinta | sprint! |
| sprintet | har sprintet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sprinta + substantiv | sprinta + substantiv | den/det sprinta + substantiv | sprinta + substantiv | sprintende |
| sprintet + substantiv | sprintet + substantiv | den/det sprintede + substantiv | sprintede + substantiv | |
| den/det sprintete + substantiv | sprintete + substantiv | |||
Opphav
av engelsk sprint; samme opprinnelse som sprette (1Betydning og bruk
springe fort i et løp eller for å rekke noe
Eksempel
- sprinte i mål;
- hun sprinter for å komme i hus før regnet