Bokmålsordboka
spurte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spurte | spurter | spurta | har spurta | spurt! |
| spurtet | har spurtet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spurta + substantiv | spurta + substantiv | den/det spurta + substantiv | spurta + substantiv | spurtende |
| spurtet + substantiv | spurtet + substantiv | den/det spurtede + substantiv | spurtede + substantiv | |
| den/det spurtete + substantiv | spurtete + substantiv | |||
Opphav
fra engelsk ‘gjøre en kraftanstrengelse’Betydning og bruk
- sette opp farten under konkurranseløp, særlig like foran mål
Eksempel
- spurte side om side på oppløpssiden
- løpe raskt
Eksempel
- spurte for å nå bussen